![]() |
Hank Williams (1923-1953) Jeg må innrømme at jeg lar meg provosere av folk (spesielt journalister) som kaller ’countrymusikk’ for ’køntri’. Helt enig med musikkjournalist Tom Skjeklesæther at ’køntri’ betegnelsen gir ’countrymusikken’ et skikkelig lavstatusstempel. Anmeldelsen av Linda Kvams plate ’Anything for Love’ i Tønsbergs Blad føyer seg inn i rekken av anmeldelser hvor uttrykk som ’køntristemme’ og ’køntrilåt’ brukes. En ellers fin og konstruktiv anmeldelse skjemmes av disse negative uttrykkene, tror sannelig kultursjefen i TB må trå til og få ryddet opp i dette :-).Jeg er på ingen måte noen ’country’ ekspert, men liker også denne typen musikk. Veldig mange artister som har begge beina plantet i rocke-leieren har latt seg inspirere av ’country-musikken’. Det er bare å nevne The Beatles, The Rolling Stones, The Byrds, Bob Dylan, Neil Young, White Stripes, Wilco osv., ja lista er egentlig uendelig. Var innom Simen (sønnen som fremdeles spiller vinyl) og han satte på en LP fra en samleboks med ’country-musikk’ fra 50-tallet. Som seg hør og bør åpnet det med Hank Williams og fortsatte med The Louvin Brothers, brødrene Charlie og Ira Loudermilk som skjulte seg bak dette navnet. Hadde faktisk ikke hørt om disse før jeg kjøpte boka ’1001 ALBUM DU MÅ HØRE FØR DU DØR’. Albumet ’Tragic Songs Of Life’ med The Louvin Brothers fra 1956 er å finne her, og når jeg hører hvilke harmonier disse gutta lagde er det slett ikke rart, men rett og slett fortjent at de er å finne i ´1001...´. Her er et lite utvalg ’country-plater’ som jeg synes er bra, men det finnes selvfølgelig flere :
Nok en gang, ’country’ er ikke farlig...... |
’Country’ er ikke farlig......
10 LPer fra 70-tallet.
![]() |
| 70 tallet med glamrock var noe nytt |
Forøvrig er ovenfor nevnte artister og band kun eksempler og ikke ensbetydende med at det var de som oppfant nevnte sjangere.
'Soul Sacrifice' fra Santanas første album (Santana) ble en sikker vinner på mang en fest på slutten av 60 tallet. Da oppfølgeren Abraxas kom i 1970 var spenningen stor om dette albumet kunne 'matche' Santanas første, og sannelig kunne det det. Albumet åpner med mystiske 'Singing winds, crying beasts' som etter 4 min. og 48 sek. flyter over i Peter Greens alldeles vakre 'Black Magic Woman', ja, dette er ren magi fra Carlos Santana og hans medmusikere. En flott musikalsk start på 70 tallet og balsam for sjelen.
Oppdagelsen av Neil Young kom med dette albumet, og takk for det. Et album som nesten slo meg i bakken og en stemme så sår at det nesten gjorde vondt. Alle sangene, bortsett fra Don Gibsons utrolig vakre 'Oh, Lonesome Me', er signert av artisten selv. I følge Neil er de fleste av sangene inspirert av Dean Stockwell og Herb Bermans film 'After The Goldrush', så mange takk til dem. Er også sikker på at Crazy Horse med Greg Reeves, Steven Stills og Nils Lofgren skal ha sin del av æren for dette (Neils beste !?) album.
'Exile On Main Street' var albumet som hadde alt i seg, upolert rock'n roll, flotte akustiske låter og blues som bare Stones kan spille. Bandet var på toppen av sin kreative periode, og har ikke siden vært i nærheten av dette mesterverket av et dobbelalbum. Albumet starter i hundre med 'Rocks Off', og fortsetter i samme stil med 'Rip This Joint' før vi roer oss ned med Slim Harpos 'Shake Your Hips', og slik fortsetter det med den ene knall-låten etter den andre. Ja, til og med Keith Richards får det til når han framfører 'Happy'. Favoritt låt, hvis det er mulig, 'Tumbling Dice'.
Roxy Music hadde ikke fått fotfeste hos meg, men da sanger Bryan Ferry ga ut 'These Foolish Things' i 73 var mitt hjerte fortapt. Et album fullt av 'cover' låter, men hva gjorde nå det, når utvalget passet som hånd i hanske til Bryans spesielle stemme? 'It's My Party, And I Do What I Want' synger Bryan Ferry, og jeg tror jammen han har rett. Albumet er fylt opp med standard låter fra 60 tallet, og komponister som Lieber/Stoller (Baby I Don't Care) og Goffin/King (Don't Ever Change) er representert i tillegg til Dylan (Hard Rain's A-Gonna Fall), Lennon/McCartney (You Wan't See Me) og Jagger/Richards (Sympathy For The Devil). Et album som gjør meg og forhåpentligvis også deg i godt humør.
Bob Dylan Desire (1975)
Albumet 'Desire' kom i kjølevannet av turnéen 'The Rolling Thunder Revue' og hadde med seg mange av de samme musikerne, og spesielt frøken Scarlet Rivera på fiolin gjorde et enormt inntrykk på undertegnede. De fleste av låtene på albumet ble skrevet sammen med Jacques Levy, og det kan se ut som dette hadde en positiv påvirkning på Bob. Nerven i albumet er til å ta og føle på og er mesterlig produsert av Don DeVito. Ingen dødpunkter her nei, og albumet avslutter med utrolig vakre 'Sara', Dylans siste bønn til sin kone dengang.
En tittel som beskriver eksakt hva denne musikken dreier seg om, nemlig 'gåsehud musikk'. Cooder, en mester i å omarrangere gamle låter, får det til å låte som om dette skulle være hans egne komposisjoner. Dette er albumet hvor han fører sammen tradisjonnelle musikere fra Hawaii med toppmusikere som Bobby King (vokal), Terry Evans (vokal), Jim Keltner (trommer) og Flaco Jimenez (trekkspill). Gamle tradisjonelle låter som Leadbellys 'Bourgeois Blues' og Ben E. Kings 'Stand By Me' høres ut som en blanding av rock, gospel og soul. Kan det gjøres bedre? ... neppe.
Robert Gordon Robert Gordon With Link Wray (1977)
Vet ikke hvordan det startet, men på midten av 70 tallet begynte jeg å interessere meg for 'Rockabilly', og når jeg tenker meg om var det vel kanskje Dave Edmunds som fikk meg inn på dette sporet. 'Rockabilly' stemmen over alle 'Rockabilly' stemmer tilhører Robert Gordon, og da gitaristen over alle 'Rockabilly' gitarister, Link Wray, er med på det samme albumet er lykken gjort. Rått, må være betegnelsen på dette albumet spilt inn på Private Stock. Link Wray, veteran allerede dengang, startet opp på 50 tallet og sørger for ingen dødpunkter med sitt eminente gitarspill. Robert selv er på hugget fra første tone, når han vrenger ut av seg 'My Gal Is Red Hot'.
Et album fylt av overraskelser, både musikalsk og produksjonsmessig. Dette er et sart album hvor Jackson Browne øser av egne og andres musikalske krefter. Jeg kan nevne navn som David Lindley på div. streng-instrumenter, Craig Doerge på keyboard, Russ Kunkel på trommer, Leland Sklar på bass og Danny Kortchmar på gitar, ikke akkurat noe B-lag. Dette regnes som et 'live' album, men kan vel knappest få denne betegnelsen da låtene er tatt opp både på turnebussen, hotellrom og scene. Ja, noen låter er mikset slik at de starter på hotellrommet og avsluttes fra scenen, og dette gir plata en helt enestående atmosfære. Det hele handler om hvordan det er å være artist og hvordan livet 'on the road' er. Høydepunkt, 'Load-Out', en nesegrus hyllest til 'roadien'.
Verdens beste pop album, laget av verdens beste popartist. Tøft sagt, men jeg mener det. La meg også si at amerikanerne er rare, for 'Jesus Of Cool' ble for sterkt for dem, så der borte fikk albumet tittelen 'Pure Pop For Now People'. For meg kunne albumet godt ha hett 'Pop', det hadde holdt i lange baner. Alle sangene kunne vært gitt ut som 'singler', og burde ha gått til topps på alle hitlister verden rundt. Favoritt 'singel' (hvis mulig) må bli (I love the sound of) Breaking Glass.
Ska-bølgen som gjenoppsto på slutten av 70 tallet i England pirret noe nytt musikalsk for meg, og i første rekke sto gruppa The Specials fra Coventry. Debut albumet kom i 79 og fikk samme tittelen som gruppas navn og var produsert av ingen ringere enn Elvis Costello. Nærmere 'Ska-punk' kommer du aldri. De 7 gutta i The Specials var kanskje ikke verdens beste musikere, men dette tok de igjen med et humør og spilleglede som få andre band hadde på den tiden. Dessverre har The Specials aldri senere helt klart å kopiere kvaliteten fra dette, deres første album.
Legg gjerne inn dine 10 LPer fra 70-tallet !!!
Gutta-gutta til Norwich 28 – 31 Oktober
Guttas årlige høsttur går denne gang til Norwich fra Torp med Ryanair. Før i tida dro vi på fjellet med et alvorlig stort stereoanlegg, god mat og masse drikke. Musikken var viktig, og vi hadde våre ritualer. Åpningslåten var alltid White Zombie med More Human Than Human, og deretter Beatles låta Every Little Thing med Yes eller var det Poison med Prodigy ? Noen kunne godt finne på å legge seg tidlig, men først måtte Sveve Over Byen (live versjonen) med deLillos spilles. Neil Yong, albumet Weld og Blowin' In The Wind var også obligatorisk og selvfølgelig Robben Ford og Jimmy Witherspoon med låten Doodlin' fra albumet Live At The Notodden Blues Festival.......... Men hva i alle dager har dette med tur til Norwich å gjøre ? Jo litt, for når musikkturene til fjells tok slutt, ble de erstattet med pøbb turer til det engelske øyriket. Vi har vært i Glasgow (opptil flere ganger), Newcastle, Dublin, Cambridge og Liverpool. Årets tur går altså til Norwich, og sannelig min hatt, arrangeres det en liten Beer Festival mens vi er der borte.
Vi har alltid en musikkonkurranse på en pøbb i løpet av oppholdet. Konkurransen har fått det ambisiøse navnet, DEN STORE ROCKEPRØVEN, iscenesatt av undertegnede. Denne gangen handler det om SANGER eller ALBUM som har følgende i seg : Dager, uker og måneder. Eksempel mandag/monday, uke/week og Januar/January. Hvis det går i orden blir det også premie til alle.
Her er et eksempel fra en tidligere konkurranse :
1a : Navn på album
1b : Navn på artist
1c : Artisten startet gruppa The Monarchs 15 år gammel, deretter startet han et langt mere kjent band, hvilket ?
Legg gjerne inn svaret via en kommentar............
Vi gleder oss til turen !!!! (Jonnemann litt :-))
Musikktreff Porsgrunn 270910@EgilsPlace
Ca. en gang pr. måned prøver vi 'gutta gutta', Arve, Egil, Oddik, Bjørn og Jon å komme sammen for å spille litt musikk for hverandre. Konseptet går ut på at hver og en tar med sin musikk som presenteres for de andre. Vi har allerede holdt på en del år med dette. Damer har syklubb, men vi har vårt musikktreff. Til å begynne med spillte vi kun CD, det vil si Egil har også lurt seg til å spille litt 'vinyl'. I dag er også konseptet utvidet med musikk DVDer.
Mandag 27 september møttes vi i Porsgrunn til månedens 'happening'. Først en tur for å spise pizza (Jonas B. Gundersen) og deretter en liten tur innom Platekompaniet på Downtown, for så å forflytte oss hjem til Egil.
Som vanlig er variasjonen i musikken stor. Det er et langt sprang mellom Jerry Lee Lewis og The Art Ensamble Of Chicago. Vi lar oss alle inspirere av hverandres musikk, men det kan jo fort bli dyrt, hvis det er mye man liker og har lyst på etter treffet.
Her er mandagens spilleliste :
- Greg Brown, Yellow Dog - (2007 CD Egil)
- Robert Plant, Band Of Joy - (2010 CD Arve)
- Beastie Boys, Licensed To ill * - (1986 CD Jon)
- John Campbell, One Believer - (1991 CD Bjørn)
- Jerry Lee Lewis, Last Man Standing - (2007 CD Oddik)
- Colosseum, The Reunion Concerts 1994 - (1995 CD Egil)
- Rainbow, Ritchie Blackmore's Rainbow - (1975 CD Arve)
- The Roots, Phrenology * - (2002 CD Jon)
- Neil Young, Le Noise - (2010 CD Bjørn)
- Spoon, Transference - (2010 CD Oddik)
- Jeff Beck, Who Else ! - (1999 CD Egil)
- Eels, Beautiful Freak * - (1996 CD Arve)
- Art Ensamble Of Chicago, Les Stances a Sophie - (1979 CD Jon)
- Jerry Lee Lewis, Mean Old Man - (2010 CD Bjørn)
- Richard Thompson, Dream Attic - (2010 CD Oddik)
- The Turtles, Happy Together - (DVD Egil)
- Jack Black & Kyle Gass, TenaciousD - (DVD Arve)
- 50 Cent, Get Richer Or Die Tryin' * - (2003 CD Jon)
- Morten Harket, Wild Seed - (1995 CD Bjørn)
- Nils Petter Molvær, Re-Vision - (2008 CD Oddik)

Album merket med * betyr at de finnes i boken
1001 ALBUM DU MÅ HØRE FØR DU DØR.
Ellers er en smakebit fra albumene lagt ut på
spillelisten Playlist270910@EgilsPlace på Spotify eller til
de som har Wimp Playlist270910@EgilsPlace.
NB! Spillelisten på Spotify inneholder ett kutt fra hver artist, bortsett fra Jack Black & Kyle Gass.
Neste musikktreff Forrige musikktreff
En liten hyllest til Jerry Lee Lewis
![]() |
| Jerry Lee Lewis : Maleri av Marianne Karlsen Ble inspirert av maleriet til Marianne om å skrive noen ord om Jerry Lee Lewis alias "The Killer". Maleriet henger hos noen jeg kjenner godt, og jeg må si at jeg er ikke så lite misunnelig. Dette unike maleriet av "The Killer" skulle jeg gjerne hatt på veggen i min egen stue. Jeg må si som Petter til Marianne sier, 'Marianne er SÅÅÅ flink', enig. Villmannen fra Louisiana fyller 75 år den 29. september, og er fremdeles aktiv på platefronten. Hans siste album, Mean Old Man, kommer ut i disse dager og har fått meget god omtale. Helt fortjent synes jeg, etter å ha hørt albumet på Spotify. CDen kommer nok snart dumpende ned i postkassa. Gleder meg. Rykter : At Jerry Lee satte fyr på pianoet den gangen han var ranket lenger ned på plakaten enn Chuck Berry. Live album : Live At The Star Club, Hamburg (1964), hvor han har med seg gruppa The Nashville Teens. Her er det mye moro for penga. Singler : Alt fra Sun tiden, hvor han spillte sammen med blant andre Elvis Presley, Johnny Cash og Carl Perkins. Album : Gjerne hans to siste Last Man Standing (2006) og årets Mean Old Man, og får du tak i albumet som heter bare Jerry Lee Lewis fra 1979 på CD, så si ifra til meg. Hadde nemlig det albumet på LP. Ellers : La oss håpe at Jerry Lee ennå har noen år igjen til å gi oss mere ekte rock'n roll. Spill gjerne litt Jerry Lee den 29. september, det har han og du fortjent. Ha en fin og rocka kveld, Oddik. |
Musikktreff Porsgrunn 250810@BjørnsPlace
|
1. Jon
|
Florence and The Machine
Lungs ®2009 |
CD
|
2. Bjørn
|
Div. artister
Maiden's Prayer : Leaves from Grandmother's Piano ®1994 |
CD
|
|
3. Arve
|
The Cure
Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me ®1987 |
CD
|
4. Oddik
|
Paul McCartney
Flaming Pie ®1997 |
CD
|
|
5. Egil
|
(New) Triumvirat
Pompeii ®1977 |
CD
|
6. Jon
|
Prince
Prince ®1979 |
CD
|
|
7. Bjørn
|
Hank Mobley
Peckin' Time ®1958 |
CD
|
8. Arve
|
Alanis Morissette
Jagged Little Pill* ®1995 |
CD
|
|
9. Oddik
|
The Black Keys
Brothers ®2010 |
CD
|
10. Egil
|
War
Live ®1973 |
CDD
|
|
11. Jon
|
Broken Bells
Broken Bells ®2010 |
CD
|
12. Bjørn
|
Jimmie Vaughan
Strange Pleasure ®1994 |
CD
|
|
13. Arve
|
Los Lobos
Tin Can Trust ®2010 |
CD
|
14. Oddik
|
Kula Shaker
Pilgrims Progress ®2010 |
CD
|
|
15. Egil
|
Wishbone Ash
Pilgrimage ®1971 |
CD
|
16. Jon
|
Thomas Dybdahl
Waiting For That Clear Moment ®2010 |
CD
|
|
17. Bjørn
|
Humming People
A Hope No Man Can Bind ®2010 |
CD
|
18. Arve
|
Emerson, Lake and Palmer
Live At Montreux ®1997 |
DVD
|
|
19. Oddik
|
Manu Chao
La Radolina ®2007 |
DVD
|
20. Egil
|
Michel Petrucciani
Power Of Three ®1990 |
DVD
|
* Album
fra boka : 1001 ALBUM DU MÅ HØRE FØR DU DØR.
10 LPer fra 60-tallet.
Denne lista ble laget en gang på 90 tallet og handler om LPer (Long Playing) som har blitt spillt mer enn en gang. Disse vinylplatene overtok for kjøpet av singler. Bekvemt var det også, man kunne spille 6 - 7 låter før plata måtte snus. I motsetning til en singel, med sin 'Speedy Gonzales' hastighet på 45 RPM, snurret disse store LPene dovent rundt med en hastighet på 33 1/3 RPM. RPM kan direkte oversettes til norsk med RUNDER PER MINUTT.
Ville jeg i ettertid valgt andre LPer enn de på denne lista !!?? Det kan jo tenkes, og når jeg tenker meg om kan jeg jo nevne følgende artister og album : Donovan med albumene Sunshine Superman (1966) og Mellow Yellow (1967) med ikke ukjente Jimmy Page på gitar, The Who med Tommy (må ikke spilles på random), Crosby, Stills & Nash med LPen med samme navn (1969), The Pretty Things med S.F. Sorrow (1968) (klodens første rockeopera !!??), The Small Faces med Ogden's Nut Gone Flake (1968) med sitt spesielle cover, utformet som en tobakksboks, Mother's Of Invention med Sgt. Pepper parodien We're Only In It For The Money (1968)..... Tror jeg stopper her...
The Rolling Stones No. 1 (1964) Spotify og Tidal
Stones aller første album, den gangen de spilte fletta av de fleste i mine ører. Albumet besto av stort sett klassisk R&B og Rock'n Roll. Chuck Berrys 'Carol' ble tatt godt vare på, likeledes Buddy Holys 'Not fade away'. Men den store låten på albumet er 'Route 66', som svinger så det holder. Dette var inngangsporten for bluesmusikk for meg, så takk til Brian Jones, Mick Jagger, Keith Richards, Bill Wyman og Charlie "you're good tonight" Watts.
The Beatles Beatles For Sale (1964) Spotify og Tidal
Har jo egentlig alltid likt The Beatles, men det var vel først når dette albumet kom ut ved juletider 1964 at jeg skjønte hvilken 'supergruppe' dette var. Hadde kjøpt LPen som julegave til min søster, Grethe, men greide ikke å la være å 'smuglytte' til plata en god stund før julekvelden. Stygt gjort, men plata var jo så bra, også hadde den et utrolig flott 'cover' bilde. Siden skulle det komme mer, og jammen er det godt å være født før Sgt. Pepper og ha fått lov til å være med på en musikalsk revolusjon.
The Beach Boys Pet Sounds (1966) Spotify og Tidal
I desember 1965 hørte Brian Wilson Beatles albumet Rubber Soul, og dette albumet inspirerte han til å lage Pet Sounds, uten tvil et av de beste album som noen gang er laget. Hadde Brian Wilson blitt inspirert av Beatles, så har også Beatles latt seg inspirere av Pet Sounds når de laget Sgt. Pepper. På albumet eksperimenterte Brian Wilson med all slags instrumenter, alt i fra pauker, bassmunnspill, sykkelbjeller osv. 'God only knows' hva som fikk Brian Wilson til å lage dette mesterverket sammen med sine brødre Carl og Dennis, fetter Mike Love og kamerat Al Jardine.
The Kinks Face To Face (1966)
'Kinda Kinks' og 'The Kink Kontroversy' var gode Kinks album, men det var først da deres fjerde LP 'Face to Face' kom ut at jeg ble hekta på dette unike bandet. Dette var albumet hvor Ray Davies skrev alle låtene for første gang, og for noen låter. Plutselig var lydbildet utvidet med både lyn, torden og Nicky Hopkins magiske 'keyboard', og Lennon/McCartney hadde fått en konkurrent i Ray Davies når det gjaldt å skrive gode låter. I dag er det ikke få 'Brit-Pop' band som har latt seg inspirere av Ray Davis og hans Kinks.
Bob Dylan Blonde On Blonde (1966)
Kan ikke si at jeg hadde 'tent' helt på folkesangeren Bob Dylan, men da dobbeltalbumet 'Blonde on Blonde' kom ut i 66, var jeg fortapt. Her har vi det ene magiske øyeblikk etter det andre med Al Koopers surklende orgel i bakgrunnen, og det største øyeblikket kommer allerede med låt nr. 3 'Visions of Johanna'. Nerven i albumet stopper ikke før 11 minutter og 20 sekunder med 'Sad eyed lady of the lowlands' toner ut som siste låt.

The Bee Gees 1'st. (1967)
Et meget undervurdert album i fra The Bee Gees. Var kanskje ikke så lurt å gi ut dette albumet i det herrens 'Sgt' Pepper' år, men hva gjorde nå det når albumet var fyllt opp med låter som 'Turn of the Century', 'New York mining disaster1941', 'To love somebody' osv. Kan vel trygt si at brødrene Gibb etter dette albumet aldri har vært i nærheten av å lage noe tilsvarende. Noen vil kanskje rynke på nesa og rope 'Saturday Night Fever', men la dem bare rope, for det er dette albumet du bør skaffe deg.
John Mayall Crusade (1967)
Den virkelige inngangsporten til bluesens verden for meg kom med John Mayall og hans spennende album 'Crusade'. Spranget i fra 'poppen' og 'rocken' var stort, men dette var vel ikke så farlig som jazz ?!! Nei da, det gikk greit, og med låter som 'Oh, pretty woman' (nei, ikke Roys) kunne det ikke gå galt. Var nok mest imponert over en 17 år gammel gitarist ved navn Mick Taylor, og han skulle jo også siden bli svært så berømt sammen med The Rolling Stones. 'It's only blues, but I like it' for å skrive om et kjent sitat.
The Jimi Hendrix Experience Axis Bold As Love (1968)
Hadde elsket Jimi Hendrix helt ifra han kom med singelen 'Hey Joe', og derfor var 'Axis' med sine flotte melodier rett i blinken for meg. Balladene 'Little Wing' og 'Castle made of Sand' ble spillt gang på gang, så at denne plata i dag høres ut som 'peiskos' er slettes ikke rart. Platas siste spor 'Bold as Love', ble en sikker vinner på kamerat Odd Mobråthens Radionette stereoradio med 8 høytalere, hvor lyden av trommene til Mitch Mitchell gikk fra den ene høyttaleren til den andre, i hvert fall var det slik vi oppfattet det. Utrolig tøft, spesielt i stummende mørke.
The Band Music From Big Pink (1968)
Ryktene om et helt unikt band og album hadde også nådd vår kyst i det herrens år 1968, så jeg var mer enn spent da 'Music from Big Pink' kom til vår lokale platesjappe i Jernbanegata 3080. Ble jeg skuffet ?!, nei tvert imot. Utrolig mye sjel lå begravd i vinylens riller, og det barnslige 'coveret' tegnet av selveste Bob Dylan gikk rett i mitt hjerte. Her har vi klassiske Dylan sanger som 'Wheels on fire' og utrolig vakre 'I shall be released' i tillegg til The Bands egne låter, og med 'The Weight' som plomma i egget. Takk til Dylan som tok disse gutta ut av 'The Basement'.
Procol Harum A Salty Dog (1969)
Det passer godt å runde av 60 tallet med Procol Harum og 'A Salty Dog'. En sikker vinner den gangen unge Oddik hadde 'blue beret' og tjenestegjorde i indre Troms. Herrene Gary Brooker og Matthew Fisher på henholdsvis piano og orgel laget stemningsfull musikk, som sto i sterk kontrast til Robin Trowers bluesinspirerte musikk, ledsaget av et tvers igjennom rått gitarspill, men det var kanskje dette som gjorde albumet ekstra spennende. Gutta er som vanlig godt hjulpet av tekstforfatter Keith Reid, og beviser en gang for alle at de kan så mye mer enn 'A Whiter Shade of Pale'.
Abonner på:
Innlegg (Atom)





























