Reisebrev fra Norwich 28-31 oktober 2010.

Torsdag

White Lion
Destinasjonen for årets guttetur var lagt til Norwich. Som vanlig har vi gledet oss i mange uker og forventningene var skyhøye. Årets tur var også litt spesiell siden vi skulle fly ut fra Torp og lande på Rygge. Spenningen var også til å ta og føle på, om vi skulle greie og få med alle. Jonnemann hadde nemlig pådratt seg en meget vond hals, og han var usikker på om det skulle bli noen tur. Heldigvis endte det bra, og da torsdagen kom var også han klar, litt redusert. Men det varte ikke så lenge før Jonnemann var tilbake i godt gammelt slag. Vi andre, Nick, Jon, Arild, Arve, Bjørn og undertegnede var også veldig klare for tur.

Ryanair fikk oss
trygt over til England og Stanstead. Landet litt før tida, ca. kl. 11, deretter bar det ved hjelp av maxitaxi til Norwich, en tur som tok ca. 2 timer. Vi var ganske effektive, så etter en rask innsjekking på vårt Premier Inn Hotel i Duke Street (meget sentralt), er vi klare kl. 13 for vårt første pub-besøk. Jon og Nick har gjort jobben sin på forhånd, CAMRA (CAMpaign for Real Ale) puben White Lion er plukket ut som første besøk. Her koser vi oss med vår første real ale og en ordentlig pub-lunch. Godt øl og god mat her. Deretter bærer det videre til Golden Star, 100 meter fra hotellet, som også skulle bli vår stam-pub. Vi blir ikke lenge her, før vi beveger oss mot sentrum. Norwich virker å være en trivelig by, med en gammal kirke for omtrent hver hundrede meter. De gamle kirkene og mange gamle hus er dekorert med flintstein på fasadene, dette er en ny opplevelse for oss nordmenn. 


River Yare, vakkert
Når strupen begynner å bli tørr er det bare å stupe inn på en pub, helst av typen CAMRA. Ribs Of Beef er en sådan pub og i tilegg en veldig trivelig en. Puben ligger idyllisk ved elva Yare. Her blir vi overaskende servert gratis snitter fra et bryllup tidligere på dagen. 


På kvelden spiser vi på Nazma Indian Restaurant som ligger i 15 Magdalen Street. Her er Jonnemann som vanlig i sitt ess, og bestiller litt av alt til oss alle. Veldig god mat her, anbefales. Etter måltidet drar vi innom stam-puben Golden Star. Kvelden avsluttes på Rumsey Wells. Her er det en jazz kvartett som spiller, for øyeblikket en trio i det sangeren har tatt seg en pause. To unge gutter trakterer ståbass og el. piano med stor energi, mens den litt eldre trommeslageren ikke har den samme energien. Vi er i seng ca. kl. 1, etter en lang og flott dag.

Fredag


Hippo, Sainsbury Centre For Visual Art
Dagen starter kl. 9 med standard engelsk frokost. Speilegg, bønner, bacon, stekt sjampinjong, stekte tomater og rista toast. Vi er klare for museums besøk rett etter frokosten. Ingen dødpunkter her nei. Arild har plukket ut Sainsbury Centre For Visual Art som ligger ved byens universitet University of East Anglia, Earlham Road. Vi har bestemt oss for å bruke apostlenes hester. Jon guider oss de 5,4 kilometerne ved hjelp avIphone og appen Navigon. Omsider kommer vi fram, noen mer svette enn andre. Mye flott gammel kunst er samlet her. Sir Robert (1906 -2000) and Lady Lisa Sainsbury (1912- ) ga bort sin samling av verdens kunst til University of East Anglia i 1973, og Sainsbury Centre stod ferdig og åpnet dørene i 1978. Tilbake til byen valgte vi å ta bussen, og takk for det. Vi går av i sentrum og finner puben Murderers. En pub som er en del av ølfestivalen Norwich Beer Festival som går av stabelen i perioden 25.10 til 30.10. Her er det god mat og mange lokale ølsorter som vi koser oss med.


Premie DSR
Det er tid for DSR (Den Store RockeprøvenNorwich 2010 på stampuben Golden Star. Årets tema er låter med Dager, uker og måneder i navnet. Nytt av året er at man kan få tips når man står fast, dette medfører at man ikke kan få full pott, selv om man svarer riktig. Jeg kan trygt si at dette ble populært, men det medførte også at det ble en lang konkurranse. Som vanlig vant Jon konkurransen, men alle kjempet tappert. Premie for gjennomført konkurranse var en T-skjorte.

Middag spises på ’Three Ways Lebanesian Restaurant, ingen høydare, egentlig ganske så kjedelig.



Gutta på Fat Cat
På kvelden hadde vi bestemt oss for å besøke The Fat Cat, puben som har vunnet CAMRA National Pub Of The Year to ganger og som har eget mikrobryggeri. Tok en taxi til 49 West End Street, hvor den feite katta ligger. For oss nordmenn var puben ganske crowded, men i følge Marjie Keatley, som eier puben sammen med sin eks mann Colin, var det lite folk pga. den 33rd. Norwich Beer Festival. Vi kom nemlig i snakk med Marjie og hennes nye venn, som tilbød oss plass sammen med dem. De var mektig imponert over gale nordmenn som hvert år tok en guttetur til UK for å oppleve pub-livet og litt til. Vi koste oss med real-ale fra Fat Cats eget bryggeri, og kvelden ble avsluttet ved at innehaverens nye venn tok oss med til en pub i nærheten, Alexandra Tavern. Deretter ruslet vi hjem til Duke Street.


Lørdag


Sheringham
Vi har alltid en utflukt til et annet sted på våre turer, og denne gangen blir det Sheringham etter tips på Fat Cat kvelden i forveien. Opprinnelig hadde vi sett for oss nabostedet Cromer

Etter frokost spaserer vi til tog stasjonen. Nick er snill og kjøper billetter til alle og så bærer det mot Sheringham, en times togtur nordvest for Norwich, ute ved havet. Når vi går av på endestasjonen i Sheringham er det fullt av liv her, det er nemlig familiedag. Midt i hovedgata finner det sted en konkurranse mellom utropere kledd i typiske gamle engelske klær. Vi har rett og slett dumpet bort i Woodforde’s Norfolk Ales ’ Town Criers’ Competition. Etter en liten stund rusler vi videre ned til havet i det flotte været, nesten ikke en sky på himmelen. Vi beveger oss bortover strandpromenaden med en avstikker opp i høyden, hvor vi har flott utsikt over Sheringham

Sulten og tørsten slukker vi på The Lobster, en flott pub. Noen av oss har det hyggelig inne ved peisen, mens andre foretrekker det fine været ute. Besøket i Sheringham, som anbefales på det varmeste, avsluttes på puben Two Lifeboats Hotel. Deretter bringer toget oss tilbake til Norwich.

Ølfestival, St. Andrews & Blackfriars Hall
På kvelden skal vi på øl festivalen 33rd. Norwich Beer Festiva’ og for ikke å kaste bort for mye tid spiser vi middag på hotellet. Helt OK mat. Vi er innom Golden Star før vi beveger oss mot St. Andrews & Blackfriars Hall hvor festivalen finner sted. Jonnemann har bestilt billetter, og etter litt om og men er vi inne for å være med på fest. Bygningen er stor, ble bygget på 1400-tallet og har et stort orgel i den ene enden. Vi kjøper ølglass, bonger og så er vi klare til smaking. Her er det øltønner på rekke og rad i to høyder, og alle kommer fra små mikrobryggerier. Ølet kunne nok vært litt kaldere, men uansett er dette spennende. Underholdning er det også i form av brassbandet Camston Band. Dette er et orkester som virkelig kan ta av, bare de får litt hjelp av publikum. Litt tamt til å begynne med, men tar seg litt opp når to skotske sekkepipeblåsere hjelper til. Ikke alle av oss får med seg en hei dundrende avslutning med allsang til You’ll Never Walk AloneWe Are The ChampionsBohemian Rhapsody osv. For noen var dette ordentlig Chicken Skin Music.

Kvelden blir avsluttet med nok en tur på Golden Star, hvor det er 80-talls musikk med noen som kaller seg Spandex Ballet. De gir alt, synger falskt, spiller alt for høyt, men allikevel blir stemningen så høy at det danses på bordene. PS! Det smakte ekstra godt med en ekstra kald Guinness.


Søndag

Norwich Chatedral
Søndagen, siste dag, er avsatt til rusletur i byen og avslutning med publunch på Golden Star. Vi var innom Norwich ChatedralNorwich Castle og et kjøpesenter med forferdelig dårlig luft. Noen tok en tur for litt shopping, mens andre koste seg med en øl før lunch på Golden Star

Etter lunch var det tid for hjemtur. Maxitaxi til Stanstead og Ryanair til Rygge. Litt småproblemer med kork i en rundkjøring, men ellers gikk hjemreisen smertefritt, selv om Bastøferja dro rett foran nesa på oss. Uansett, nok en vellykket tur var over.


Her er noen av øl-sortene vi koste oss med :

Milton Dionysys, Nero, Sparta, Abbot Ale, Jeffrey Hudson Bitter, Murders bitter,
Roman Black beer, Grantham stout, Batemans bitter, Gangly Ghoul, Wherry,
Landlord, Adnams Broadsid
e og Minotaur + Guinness (selvfølgelig).


Takk til Jon for stikkord og samling av øl-sorter og Jonnemann for bildet av alle gutta på Fat Cat.

Musikktreff Tønsberg 181010@JonsPlace

Noen ganger blir det spillt høyt på våre musikktreff, og det kan faktisk gå utover uskyldige mennesker. Tror hun fikk bakoversveis dama som ringte på for å fortelle at en bil sto med lysene på. King's X med albumet Dogman var akkurat puttet i CDspilleren i det døra åpnes, og dette er ikke akkurat 'pusemusikk'. Dama bokstavelig talt rygget tilbake, litt forskrekket. Det hun ikke visste, var at en gjeng godt voksne menn hadde sitt månedlige musikktreff i annen etasje, og at det var lydtrykket herfra som møtte henne i det døra ble åpnet.


PS! Det var ikke noen av våre biler som sto med lysene på.

Pretty Things - S.F. Sorrow

Her er spillelista fra den 18.
  1. Soundgarden, Telephantasm - (2010 CD Arve)
  2. Pretty Things, S.F. Sorrow - (1968 CD Egil)
  3. Johnny Winter, Let Me In - (1991 CD Bjørn)
  4. Jimmy Page and Robert Plant, No Quarter - (1994 CD Oddik)
  5. John Olav Nilsen & Gjengen, For Sent Til å Være Godt - (2010 CD Jon)
  6. ZZ Top, Fandango - (1975 CD Arve)
  7. King's X, Dogman - (1994 CD Egil)
  8. Harald Heide Steen Jr., Musikalske Minner - (2008 CD Bjørn)
  9. Solomon Burke, Rock'n Soul* - (1964 CD Oddik)
  10. Kjøtt, OP - (1981 CD Jon)
  11. Portishead, Dummy* - (1994 CD Arve)
  12. Back Door, 8th. Street Nites - (1974 CD Egil)
  13. Vallkyrien Allstars, To Måner - (2009 CD Bjørn)
  14. Kate Bush, The Kick Inside - (1978 CD Oddik)
  15. Jeff Beck, Jeff - (2003 CD Jon)
  16. Nirvana, Unplugged In New York* - (1994 CD Arve)
  17. Johnny Winter, Live Through The 80s - (2010 DVD Egil)
  18. Joe Bonamassa, Live From The Royal Albert Hall - ( 2010 DVD Bjørn)
  19. Jerry Lee Lewis, Last Man Standing - (2006 DVD Oddik)
  20. Green Day, Dookie* - (1994 CD Jon)

    Album merket med * betyr at de finnes i boken
    1001 ALBUM DU MÅ HØRE FØR DU DØR.
    Ellers er en smakebit fra albumene lagt ut på 
    spillelisten Playlist181010@JonsPlace på Spotify.




    Neste musikktreff     Forrige musikktreff

    ’Country’ er ikke farlig......

    Hank Williams (1923-1953)


    Jeg må innrømme at jeg lar meg provosere av folk  (spesielt journalister) som kaller ’countrymusikk’ for ’køntri’. Helt enig med  musikkjournalist Tom Skjeklesæther at ’køntri’  betegnelsen gir  ’countrymusikken’ et skikkelig lavstatusstempel. Anmeldelsen av Linda Kvams plate ’Anything for Love’ i Tønsbergs Blad føyer seg inn i rekken av anmeldelser hvor uttrykk som ’køntristemme’ og ’køntrilåt’ brukes. En ellers fin og konstruktiv anmeldelse skjemmes av disse negative uttrykkene, tror sannelig kultursjefen i TB må trå til og få ryddet opp i dette :-).

    Jeg er på ingen måte noen ’country’ ekspert, men liker også denne typen musikk. Veldig mange artister som har begge beina plantet i rocke-leieren har latt seg inspirere av ’country-musikken’. Det er bare å nevne The Beatles, The Rolling Stones, The Byrds, Bob Dylan, Neil Young, White Stripes, Wilco osv., ja lista er egentlig uendelig.   

    Var innom Simen (sønnen som fremdeles spiller vinyl) og han satte på en LP fra en samleboks med ’country-musikk’ fra 50-tallet. Som seg hør og bør åpnet det med Hank Williams og fortsatte med The Louvin Brothers, brødrene Charlie og Ira Loudermilk som skjulte seg bak dette navnet. Hadde faktisk ikke hørt om disse før jeg kjøpte boka ’1001 ALBUM DU MÅ HØRE FØR DU DØR’. Albumet ’Tragic Songs Of Life’ med The Louvin Brothers fra 1956 er å finne her, og når jeg hører hvilke harmonier disse gutta lagde er det slett ikke rart, men rett og slett fortjent at de er å finne i ´1001...´.



    Her er et lite utvalg ’country-plater’ som jeg synes er bra, men det finnes selvfølgelig flere :


    Nok en gang, ’country’ er ikke farlig...... 

    10 LPer fra 70-tallet.

    70 tallet med glamrock var noe nytt
    70-tallet spriket musikalsk i alle retninger. Vi fikk disco med Donna Summer, vi fikk progressivrock med King Crimson, vi fikk glamrock med Sweet, vi fikk en ska 'revival' med The Specials, vi fikk videreføring av funk med Parliament og vi fikk for all del punk med Ramones og Sex Pistols. Både progressivrock med grupper som King Crimson og Yes, og ska representert ved Madness og Specials, var bølger jeg kastet meg på. 10 LPer fra 70 inneholder veldig tradisjonell rock'n roll, men det er jo det jeg er glad i.

    Forøvrig er ovenfor nevnte artister og band kun eksempler og ikke ensbetydende med at det var de som oppfant nevnte sjangere.



    Santana Abraxas (1970)

    'Soul Sacrifice' fra Santanas første album (Santana) ble en sikker vinner på mang en fest på slutten av 60 tallet. Da oppfølgeren Abraxas kom i 1970 var spenningen stor om dette albumet kunne 'matche' Santanas første, og sannelig kunne det det. Albumet åpner med mystiske 'Singing winds, crying beasts' som etter 4 min. og 48 sek. flyter over i Peter Greens alldeles vakre 'Black Magic Woman', ja, dette er ren magi fra Carlos Santana og hans medmusikere. En flott musikalsk start på 70 tallet og balsam for sjelen.


    Neil Young After The Goldrush (1970)

    Oppdagelsen av Neil Young kom med dette albumet, og takk for det. Et album som nesten slo meg i bakken og en stemme så sår at det nesten gjorde vondt. Alle sangene, bortsett fra Don Gibsons utrolig vakre 'Oh, Lonesome Me', er signert av artisten selv. I følge Neil er de fleste av sangene inspirert av Dean Stockwell og Herb Bermans film 'After The Goldrush', så mange takk til dem. Er også sikker på at Crazy Horse med Greg Reeves, Steven Stills og Nils Lofgren skal ha sin del av æren for dette (Neils beste !?) album.



    The Rolling Stones Exile On Main Stree (1972)

    'Exile On Main Street' var albumet som hadde alt i seg, upolert rock'n roll, flotte akustiske låter og blues som bare Stones kan spille. Bandet var på toppen av sin kreative periode, og har ikke siden vært i nærheten av dette mesterverket av et dobbelalbum. Albumet starter i hundre med 'Rocks Off', og fortsetter i samme stil med 'Rip This Joint' før vi roer oss ned med Slim Harpos 'Shake Your Hips', og slik fortsetter det med den ene knall-låten etter den andre. Ja, til og med Keith Richards får det til når han framfører 'Happy'. Favoritt låt, hvis det er mulig, 'Tumbling Dice'.


    Bryan Ferry These Foolish Things (1973)

    Roxy Music hadde ikke fått fotfeste hos meg, men da sanger Bryan Ferry ga ut 'These Foolish Things' i 73 var mitt hjerte fortapt. Et album fullt av 'cover' låter, men hva gjorde nå det, når utvalget passet som hånd i hanske til Bryans spesielle stemme? 'It's My Party, And I Do What I Want' synger Bryan Ferry, og jeg tror jammen han har rett. Albumet er fylt opp med standard låter fra 60 tallet, og komponister som Lieber/Stoller (Baby I Don't Care) og Goffin/King (Don't Ever Change) er representert i tillegg til Dylan (Hard Rain's A-Gonna Fall), Lennon/McCartney (You Wan't See Me) og Jagger/Richards (Sympathy For The Devil). Et album som gjør meg og forhåpentligvis også deg i godt humør.

    Bob Dylan  Desire (1975)

    Albumet 'Desire' kom i kjølevannet av turnéen 'The Rolling Thunder Revue' og hadde med seg mange av de samme musikerne, og spesielt frøken Scarlet Rivera på fiolin gjorde et enormt inntrykk på undertegnede. De fleste av låtene på albumet ble skrevet sammen med Jacques Levy, og det kan se ut som dette hadde en positiv påvirkning på Bob. Nerven i albumet er til å ta og føle på og er mesterlig produsert av Don DeVito. Ingen dødpunkter her nei, og albumet avslutter med utrolig vakre 'Sara', Dylans siste bønn til sin kone dengang.


    Ry Cooder  Chicken Skin Music (1976)

    En tittel som beskriver eksakt hva denne musikken dreier seg om, nemlig 'gåsehud musikk'. Cooder, en mester i å omarrangere gamle låter, får det til å låte som om dette skulle være hans egne komposisjoner. Dette er albumet hvor han fører sammen tradisjonnelle musikere fra Hawaii med toppmusikere som Bobby King (vokal), Terry Evans (vokal), Jim Keltner (trommer) og Flaco Jimenez (trekkspill). Gamle tradisjonelle låter som Leadbellys 'Bourgeois Blues' og Ben E. Kings 'Stand By Me' høres ut som en blanding av rock, gospel og soul. Kan det gjøres bedre? ... neppe.

    Robert Gordon  Robert Gordon With Link Wray (1977)

    Vet ikke hvordan det startet, men på midten av 70 tallet begynte jeg å interessere meg for 'Rockabilly', og når jeg tenker meg om var det vel kanskje Dave Edmunds som fikk meg inn på dette sporet. 'Rockabilly' stemmen over alle 'Rockabilly' stemmer tilhører Robert Gordon, og da gitaristen over alle 'Rockabilly' gitarister, Link Wray, er med på det samme albumet er lykken gjort. Rått, må være betegnelsen på dette albumet spilt inn på Private Stock. Link Wray, veteran allerede dengang, startet opp på 50 tallet og sørger for ingen dødpunkter med sitt eminente gitarspill. Robert selv er på hugget fra første tone, når han vrenger ut av seg 'My Gal Is Red Hot'.

    Jackson Browne  Running On Empty (1978)

    Et album fylt av overraskelser, både musikalsk og produksjonsmessig. Dette er et sart album hvor Jackson Browne øser av egne og andres musikalske krefter. Jeg kan nevne navn som David Lindley på div. streng-instrumenter, Craig Doerge på keyboard, Russ Kunkel på trommer, Leland Sklar på bass og Danny Kortchmar på gitar, ikke akkurat noe B-lag. Dette regnes som et 'live' album, men kan vel knappest få denne betegnelsen da låtene er tatt opp både på turnebussen, hotellrom og scene. Ja, noen låter er mikset slik at de starter på hotellrommet og avsluttes fra scenen, og dette gir plata en helt enestående atmosfære. Det hele handler om hvordan det er å være artist og hvordan livet 'on the road' er. Høydepunkt, 'Load-Out', en nesegrus hyllest til 'roadien'.

    Nick Lowe  Jesus Of Cool (1978)

    Verdens beste pop album, laget av verdens beste popartist. Tøft sagt, men jeg mener det. La meg også si at amerikanerne er rare, for 'Jesus Of Cool' ble for sterkt for dem, så der borte fikk albumet tittelen 'Pure Pop For Now People'. For meg kunne albumet godt ha hett 'Pop', det hadde holdt i lange baner. Alle sangene kunne vært gitt ut som 'singler', og burde ha gått til topps på alle hitlister verden rundt. Favoritt 'singel' (hvis mulig) må bli (I love the sound of) Breaking Glass.



    The Specials  Specials (1979)

    Ska-bølgen som gjenoppsto på slutten av 70 tallet i England pirret noe nytt musikalsk for meg, og i første rekke sto gruppa The Specials fra Coventry. Debut albumet kom i 79 og fikk samme tittelen som gruppas navn og var produsert av ingen ringere enn Elvis Costello. Nærmere 'Ska-punk' kommer du aldri. De 7 gutta i The Specials var kanskje ikke verdens beste musikere, men dette tok de igjen med et humør og spilleglede som få andre band hadde på den tiden. Dessverre har The Specials aldri senere helt klart å kopiere kvaliteten fra dette, deres første album.  



    Legg gjerne inn dine 10 LPer fra 70-tallet !!!



    Gutta-gutta til Norwich 28 – 31 Oktober



    Guttas årlige høsttur går denne gang til Norwich fra Torp med Ryanair. Før i tida dro vi på fjellet med et alvorlig stort stereoanlegg, god mat og  masse drikke. Musikken var viktig, og vi hadde våre ritualer. Åpningslåten var alltid White Zombie med More Human Than Human, og deretter Beatles låta Every Little Thing med Yes eller var det Poison med Prodigy ? Noen kunne godt finne på å legge seg tidlig, men først måtte Sveve Over Byen (live versjonen) med deLillos spilles. Neil Yong, albumet Weld og Blowin' In The Wind var også obligatorisk og selvfølgelig Robben Ford og Jimmy Witherspoon med låten Doodlin' fra albumet Live At The Notodden Blues Festival.......... Men hva i alle dager har dette med tur til Norwich å gjøre ? Jo litt, for når musikkturene til fjells tok slutt, ble de erstattet med pøbb turer til det engelske øyriket. Vi har vært i Glasgow (opptil flere ganger), Newcastle, Dublin, Cambridge og Liverpool. Årets tur går altså til Norwich, og sannelig min hatt,  arrangeres det en liten Beer Festival mens vi er der borte.

    Vi har alltid en musikkonkurranse på en pøbb i løpet av oppholdet. Konkurransen har fått det ambisiøse navnet, DEN STORE ROCKEPRØVEN, iscenesatt av undertegnede. Denne gangen handler det om SANGER eller ALBUM som har følgende i seg : Dager, uker og måneder. Eksempel mandag/monday, uke/week og Januar/January. Hvis det går i orden blir det også premie til alle.

    Her er et eksempel fra en tidligere konkurranse :



    1a : Navn på album


    1b : Navn på artist


    1c : Artisten startet gruppa The Monarchs 15 år gammel, deretter startet han et langt mere kjent band, hvilket ? 



    Legg gjerne inn svaret via en kommentar............

    Vi gleder oss til turen !!!! (Jonnemann litt :-))