’Country’ er ikke farlig......

Hank Williams (1923-1953)

Jeg må innrømme at jeg lar meg provosere av folk  (spesielt journalister) som kaller ’countrymusikk’ for ’køntri’. Helt enig med  musikkjournalist Tom Skjeklesæther at ’køntri’  betegnelsen gir  ’countrymusikken’ et skikkelig lavstatusstempel. Anmeldelsen av Linda Kvams plate ’Anything for Love’ i Tønsbergs Blad føyer seg inn i rekken av anmeldelser hvor uttrykk som ’køntristemme’ og ’køntrilåt’ brukes. En ellers fin og konstruktiv anmeldelse skjemmes av disse negative uttrykkene, tror sannelig kultursjefen i TB må trå til og få ryddet opp i dette :-).

Jeg er på ingen måte noen ’country’ ekspert, men liker også denne typen musikk. Veldig mange artister som har begge beina plantet i rocke-leieren har latt seg inspirere av ’country-musikken’. Det er bare å nevne The Beatles, The Rolling Stones, The Byrds, Bob Dylan, Neil Young, White Stripes, Wilco osv., ja lista er egentlig uendelig.   

Var innom Simen (sønnen som fremdeles spiller vinyl) og han satte på en LP fra en samleboks med ’country-musikk’ fra 50-tallet. Som seg hør og bør åpnet det med Hank Williams og fortsatte med The Louvin Brothers, brødrene Charlie og Ira Loudermilk som skjulte seg bak dette navnet. Hadde faktisk ikke hørt om disse før jeg kjøpte boka ’1001 ALBUM DU MÅ HØRE FØR DU DØR’. Albumet ’Tragic Songs Of Life’ med The Louvin Brothers fra 1956 er å finne her, og når jeg hører hvilke harmonier disse gutta lagde er det slett ikke rart, men rett og slett fortjent at de er å finne i ´1001...´.

Her er et lite utvalg ’country-plater’ som jeg synes er bra, men det finnes selvfølgelig flere :

• The Byrds, Sweetheart Of The Rodeo (1968)
• Joe Ely, Honky Tonk Masquerade (1978)
• The The, Hanky Panky (1995) (Kun sanger av Hank Williams)
• Elvis Costello, Almost Blue (1981)
• Bll Kirchen, Tombstone Every Mile (1994) (Kjøpt og anbefalt av Rune ‘Skeive skiver’ Halland)
• Gram Parsons, Grievous Angel (1973)
• Emmylou Harris, Luxury Liner (1977)

Nok en gang, ’country’ er ikke farlig......