10 LPer fra 70-tallet.

70 tallet med glamrock var noe nytt

70-tallet spriket musikalsk i alle retninger. Vi fikk disco med Donna Summer, vi fikk progressivrock med King Crimson, vi fikk glamrock med Sweet, vi fikk en ska 'revival' med The Specials, vi fikk videreføring av funk med Parliament og vi fikk for all del punk med Ramones og Sex Pistols. Både progressivrock med grupper som King Crimson og Yes, og ska representert ved Madness og Specials, var bølger jeg kastet meg på. 10 LPer fra 70 inneholder veldig tradisjonell rock'n roll, men det er jo det jeg er glad i.

Forøvrig er ovenfor nevnte artister og band kun eksempler og ikke ensbetydende med at det var de som oppfant nevnte sjangere.

Santana Abraxas (1970)

'Soul Sacrifice' fra Santanas første album (Santana) ble en sikker vinner på mang en fest på slutten av 60 tallet. Da oppfølgeren Abraxas kom i 1970 var spenningen stor om dette albumet kunne 'matche' Santanas første, og sannelig kunne det det. Albumet åpner med mystiske 'Singing winds, crying beasts' som etter 4 min. og 48 sek. flyter over i Peter Greens alldeles vakre 'Black Magic Woman', ja, dette er ren magi fra Carlos Santana og hans medmusikere. En flott musikalsk start på 70 tallet og balsam for sjelen.

Neil Young After The Goldrush (1970)

Oppdagelsen av Neil Young kom med dette albumet, og takk for det. Et album som nesten slo meg i bakken og en stemme så sår at det nesten gjorde vondt. Alle sangene, bortsett fra Don Gibsons utrolig vakre 'Oh, Lonesome Me', er signert av artisten selv. I følge Neil er de fleste av sangene inspirert av Dean Stockwell og Herb Bermans film 'After The Goldrush', så mange takk til dem. Er også sikker på at Crazy Horse med Greg Reeves, Steven Stills og Nils Lofgren skal ha sin del av æren for dette (Neils beste !?) album.

The Rolling Stones Exile On Main Street  (1972)

'Exile On Main Street' var albumet som hadde alt i seg, upolert rock'n roll, flotte akustiske låter og blues som bare Stones kan spille. Bandet var på toppen av sin kreative periode, og har ikke siden vært i nærheten av dette mesterverket av et dobbelalbum. Albumet starter i hundre med 'Rocks Off', og fortsetter i samme stil med 'Rip This Joint' før vi roer oss ned med Slim Harpos 'Shake Your Hips', og slik fortsetter det med den ene knall-låten etter den andre. Ja, til og med Keith Richards får det til når han framfører 'Happy'. Favoritt låt, hvis det er mulig, 'Tumbling Dice'.

Bryan Ferry These Foolish Things (1973)

Roxy Music hadde ikke fått fotfeste hos meg, men da sanger Bryan Ferry ga ut 'These Foolish Things' i 73 var mitt hjerte fortapt. Et album fullt av 'cover' låter, men hva gjorde nå det, når utvalget passet som hånd i hanske til Bryans spesielle stemme? 'It's My Party, And I Do What I Want' synger Bryan Ferry, og jeg tror jammen han har rett. Albumet er fylt opp med standard låter fra 60 tallet, og komponister som Lieber/Stoller (Baby I Don't Care) og Goffin/King (Don't Ever Change) er representert i tillegg til Dylan (Hard Rain's A-Gonna Fall), Lennon/McCartney (You Wan't See Me) og Jagger/Richards (Sympathy For The Devil). Et album som gjør meg og forhåpentligvis også deg i godt humør.

Bob Dylan  Desire (1975)

Albumet 'Desire' kom i kjølevannet av turnéen 'The Rolling Thunder Revue' og hadde med seg mange av de samme musikerne, og spesielt frøken Scarlet Rivera på fiolin gjorde et enormt inntrykk på undertegnede. De fleste av låtene på albumet ble skrevet sammen med Jacques Levy, og det kan se ut som dette hadde en positiv påvirkning på Bob. Nerven i albumet er til å ta og føle på og er mesterlig produsert av Don DeVito. Ingen dødpunkter her nei, og albumet avslutter med utrolig vakre 'Sara', Dylans siste bønn til sin kone dengang.

Ry Cooder  Chicken Skin Music (1976)

En tittel som beskriver eksakt hva denne musikken dreier seg om, nemlig 'gåsehud musikk'. Cooder, en mester i å omarrangere gamle låter, får det til å låte som om dette skulle være hans egne komposisjoner. Dette er albumet hvor han fører sammen tradisjonnelle musikere fra Hawaii med toppmusikere som Bobby King (vokal), Terry Evans (vokal), Jim Keltner (trommer) og Flaco Jimenez (trekkspill). Gamle tradisjonelle låter som Leadbellys 'Bourgeois Blues' og Ben E. Kings 'Stand By Me' høres ut som en blanding av rock, gospel og soul. Kan det gjøres bedre? ... neppe.

Robert Gordon  Robert Gordon With Link Wray (1977)

Vet ikke hvordan det startet, men på midten av 70 tallet begynte jeg å interessere meg for 'Rockabilly', og når jeg tenker meg om var det vel kanskje Dave Edmunds som fikk meg inn på dette sporet. 'Rockabilly' stemmen over alle 'Rockabilly' stemmer tilhører Robert Gordon, og da gitaristen over alle 'Rockabilly' gitarister, Link Wray, er med på det samme albumet er lykken gjort. Rått, må være betegnelsen på dette albumet spilt inn på Private Stock. Link Wray, veteran allerede dengang, startet opp på 50 tallet og sørger for ingen dødpunkter med sitt eminente gitarspill. Robert selv er på hugget fra første tone, når han vrenger ut av seg 'My Gal Is Red Hot'.

Jackson Browne  Running On Empty (1978)

Et album fylt av overraskelser, både musikalsk og produksjonsmessig. Dette er et sart album hvor Jackson Browne øser av egne og andres musikalske krefter. Jeg kan nevne navn som David Lindley på div. streng-instrumenter, Craig Doerge på keyboard, Russ Kunkel på trommer, Leland Sklar på bass og Danny Kortchmar på gitar, ikke akkurat noe B-lag. Dette regnes som et 'live' album, men kan vel knappest få denne betegnelsen da låtene er tatt opp både på turnebussen, hotellrom og scene. Ja, noen låter er mikset slik at de starter på hotellrommet og avsluttes fra scenen, og dette gir plata en helt enestående atmosfære. Det hele handler om hvordan det er å være artist og hvordan livet 'on the road' er. Høydepunkt, 'Load-Out', en nesegrus hyllest til 'roadien'.

Nick Lowe  Jesus Of Cool (1978)

Verdens beste pop album, laget av verdens beste popartist. Tøft sagt, men jeg mener det. La meg også si at amerikanerne er rare, for 'Jesus Of Cool' ble for sterkt for dem, så der borte fikk albumet tittelen 'Pure Pop For Now People'. For meg kunne albumet godt ha hett 'Pop', det hadde holdt i lange baner. Alle sangene kunne vært gitt ut som 'singler', og burde ha gått til topps på alle hitlister verden rundt. Favoritt 'singel' (hvis mulig) må bli (I love the sound of) Breaking Glass.

The Specials  Specials (1979)

Ska-bølgen som gjenoppsto på slutten av 70 tallet i England pirret noe nytt musikalsk for meg, og i første rekke sto gruppa The Specials fra Coventry. Debut albumet kom i 79 og fikk samme tittelen som gruppas navn og var produsert av ingen ringere enn Elvis Costello. Nærmere 'Ska-punk' kommer du aldri. De 7 gutta i The Specials var kanskje ikke verdens beste musikere, men dette tok de igjen med et humør og spilleglede som få andre band hadde på den tiden. Dessverre har The Specials aldri senere helt klart å kopiere kvaliteten fra dette, deres første album.  

Legg gjerne inn dine 10 LPer fra 70-tallet !!!