10 LPer fra 60-tallet.

Denne lista ble laget en gang på 90 tallet og handler om LPer (Long Playing) som har blitt spillt mer enn en gang. Disse vinylplatene overtok for kjøpet av singler. Bekvemt var det også, man kunne spille 6 - 7 låter før plata måtte snus. I motsetning til en singel, med sin 'Speedy Gonzales' hastighet på 45 RPM, snurret disse store LPene dovent rundt med en hastighet på 33 1/3 RPM.  RPM kan direkte oversettes til norsk med RUNDER PER MINUTT.

Ville jeg i ettertid valgt andre LPer enn de på denne lista !!?? Det kan jo tenkes, og når jeg tenker meg om kan jeg jo nevne følgende artister og album : Donovan med albumene Sunshine Superman (1966) og Mellow Yellow (1967) med ikke ukjente Jimmy Page på gitar, The Who med Tommy (må ikke spilles på random), Crosby, Stills & Nash med LPen med samme navn (1969), The Pretty Things med S.F. Sorrow (1968) (klodens første rockeopera !!??), The Small Faces med Ogden's Nut Gone Flake (1968) med sitt spesielle cover, utformet som en tobakksboks, Mother's Of Invention med Sgt. Pepper parodien We're Only In It For The Money (1968)..... Tror jeg stopper her...

The Rolling Stones No. 1 (1964) Spotify og Tidal

Stones aller første album, den gangen de spilte fletta av de fleste i mine ører. Albumet besto av stort sett klassisk R&B og Rock'n Roll. Chuck Berrys 'Carol' ble tatt godt vare på, likeledes Buddy Holys 'Not fade away'. Men den store låten på albumet er 'Route 66', som svinger så det holder. Dette var inngangsporten for bluesmusikk for meg, så takk til Brian Jones, Mick Jagger, Keith Richards, Bill Wyman og Charlie "you're good tonight" Watts.

The Beatles Beatles For Sale (1964) Spotify og Tidal

Har jo egentlig alltid likt The Beatles, men det var vel først når dette albumet kom ut ved juletider 1964 at jeg skjønte hvilken 'supergruppe' dette var. Hadde kjøpt LPen som julegave til min søster, Grethe, men greide ikke å la være å 'smuglytte' til plata en god stund før julekvelden. Stygt gjort, men plata var jo så bra, også hadde den et utrolig flott 'cover' bilde. Siden skulle det komme mer, og jammen er det godt å være født før Sgt. Pepper og ha fått lov til å være med på en musikalsk revolusjon.

The Beach Boys Pet Sounds  (1966) Spotify og Tidal

I desember 1965 hørte Brian Wilson Beatles albumet Rubber Soul, og dette albumet inspirerte han til å lage Pet Sounds, uten tvil et av de beste album som noen gang er laget. Hadde Brian Wilson blitt inspirert av Beatles, så har også Beatles latt seg inspirere av Pet Sounds når de laget Sgt. Pepper. På albumet eksperimenterte Brian Wilson med all slags instrumenter, alt i fra pauker, bassmunnspill, sykkelbjeller osv. 'God only knows' hva som fikk Brian Wilson til å lage dette mesterverket sammen med sine brødre Carl og Dennis, fetter Mike Love og kamerat Al Jardine.

The Kinks Face To Face (1966)

'Kinda Kinks' og 'The Kink Kontroversy' var gode Kinks album, men det var først da deres fjerde LP 'Face to Face' kom ut at jeg ble hekta på dette unike bandet. Dette var albumet hvor Ray Davies skrev alle låtene for første gang, og for noen låter. Plutselig var lydbildet utvidet med både lyn, torden og Nicky Hopkins magiske 'keyboard', og Lennon/McCartney hadde fått en konkurrent i Ray Davies når det gjaldt å skrive gode låter. I dag er det ikke få 'Brit-Pop' band som har latt seg inspirere av Ray Davis og hans Kinks.

Bob Dylan Blonde On Blonde (1966)

Kan ikke si at jeg hadde 'tent' helt på folkesangeren Bob Dylan, men da dobbeltalbumet 'Blonde on Blonde' kom ut i 66, var jeg fortapt. Her har vi det ene magiske øyeblikk etter det andre med Al Koopers surklende orgel i bakgrunnen, og det største øyeblikket kommer allerede med låt nr. 3 'Visions of Johanna'. Nerven i albumet stopper ikke før 11 minutter og 20 sekunder med 'Sad eyed lady of the lowlands' toner ut som siste låt.





The Bee Gees 1'st. (1967)

Et meget undervurdert album i fra The Bee Gees. Var kanskje ikke så lurt å gi ut dette albumet i det herrens 'Sgt' Pepper' år, men hva gjorde nå det når albumet var fyllt opp med låter som 'Turn of the Century', 'New York mining disaster1941', 'To love somebody' osv. Kan vel trygt si at brødrene Gibb etter dette albumet aldri har vært i nærheten av å lage noe tilsvarende. Noen vil kanskje rynke på nesa og rope 'Saturday Night Fever', men la dem bare rope, for det er dette albumet du bør skaffe deg.

John Mayall Crusade (1967)

Den virkelige inngangsporten til bluesens verden for meg kom med John Mayall og hans spennende album 'Crusade'. Spranget i fra 'poppen' og 'rocken' var stort, men dette var vel ikke så farlig som jazz ?!! Nei da, det gikk greit, og med låter som 'Oh, pretty woman' (nei, ikke Roys) kunne det ikke gå galt. Var nok mest imponert over en 17 år gammel gitarist ved navn Mick Taylor, og han skulle jo også siden bli svært så berømt sammen med The Rolling Stones. 'It's only blues, but I like it' for å skrive om et kjent sitat.

The Jimi Hendrix Experience Axis Bold As Love (1968)

Hadde elsket Jimi Hendrix helt ifra han kom med singelen 'Hey Joe', og derfor var 'Axis' med sine flotte melodier rett i blinken for meg. Balladene 'Little Wing' og 'Castle made of Sand' ble spillt gang på gang, så at denne plata i dag høres ut som 'peiskos' er slettes ikke rart. Platas siste spor 'Bold as Love', ble en sikker vinner på kamerat Odd Mobråthens Radionette stereoradio med 8 høytalere, hvor lyden av trommene til Mitch Mitchell gikk fra den ene høyttaleren til den andre, i hvert fall var det slik vi oppfattet det. Utrolig tøft, spesielt i stummende mørke.

The Band Music From Big Pink (1968)

Ryktene om et helt unikt band og album hadde også nådd vår kyst i det herrens år 1968, så jeg var mer enn spent da 'Music from Big Pink' kom til vår lokale platesjappe i Jernbanegata 3080. Ble jeg skuffet ?!, nei tvert imot. Utrolig mye sjel lå begravd i vinylens riller, og det barnslige 'coveret' tegnet av selveste Bob Dylan gikk rett i mitt hjerte. Her har vi klassiske Dylan sanger som 'Wheels on fire' og utrolig vakre 'I shall be released' i tillegg til The Bands egne låter, og med 'The Weight' som plomma i egget. Takk til Dylan som tok disse gutta ut av 'The Basement'.

Procol Harum A Salty Dog (1969)

Det passer godt å runde av 60 tallet med Procol Harum og 'A Salty Dog'. En sikker vinner den gangen unge Oddik hadde 'blue beret' og tjenestegjorde i indre Troms. Herrene Gary Brooker og Matthew Fisher på henholdsvis piano og orgel laget stemningsfull musikk, som sto i sterk kontrast til Robin Trowers bluesinspirerte musikk, ledsaget av et tvers igjennom rått gitarspill, men det var kanskje dette som gjorde albumet ekstra spennende. Gutta er som vanlig godt hjulpet av tekstforfatter Keith Reid, og beviser en gang for alle at de kan så mye mer enn 'A Whiter Shade of Pale'.