Suverene Nick Lowe, Rockefeller, Oslo 24.4.2014

Dørene på Rockefeller åpner som vanlig kl. 20:00. Hadde en mistanke om at det denne gang var sitteplasser og dette slo til. Greit å være ute i tide, noe som medførte at vi fikk plass på fjerde rad midt foran scenen. Nick Lowe er ute på en mini Europaturne kun iført sin akustiske Gibsongitar, så noen sitteplasser foran scenen passer bra.

Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Ganske så presis kl. 21:00 kommer en sprudlende Nick Lowe vinkende inn på scenen. Ingen nøling og vi er igang med Where´s My Everything fra kongealbumet The Impossible Bird (1993) og Heart fra Nick The Knife (1982). Det låter helt suverent, så dette lover godt.

Den gamle bassisten har glimt i øyet og vet hvordan han skal flørte med sitt publikum. Responsen fra oss i salen er meget god og tonen er satt for resten av konserten. På løpende bånd, med små anekdoter innimellom, får vi låter som Long Limbed Girl, Rome Wasn't Built In A Day , I Trained Her To Love Me alle fra albumet At My Age (2007), Cruel To Be Kind fra Labour Of Lust (obligatorisk), I Live On A Battelfield fra The Impossible Bird, Travelling Light (ja, Cliff Richard´s hit fra 1959), Sensetive Man og House For Sale fra The Old Magic (2011).  

Nick har en god historie rundt gode og dårlige coverversjoner av I Live On A Battlefield, og versjonen til Diana Ross hører til i den gale enden av skalaen. Hennes daværende produsent Peter Asher (fra 60-talls duoen Peter & Gordon) overtalte en motvillig Diana til å spille inn låten. I følge Mr. Lowe var det eneste vellykkete med dette at han fikk penger nok til et oppussingsprosjekt. Min personlige coverfavoritt av låten må bli versjonen til Nanci Griffith fra albumet Blue Roses From The Moon (1997). 

Mr. Nick kunne ha spillt hele natta, han har låter nok til det. Han har vært i storform hele kvelden og det høres ut som publikum på Rockefeller var fornøyd med låtvalgene til en av vår tids beste låtskrivere. Til slutt (etter klapp inn) fikk vi utrolig flotte versjoner av (What's So Funny 'bout) Peace, Love and Understanding (fra tida i Brinsley Schwarz), Tokyo Bay (som ikke finnes på noe album) og Alison (Elvis Costello) som han "alltid" avslutter med. Alison, kanskje ikke så rart all den tid den godeste Elvis Costello ofte avslutter med Nicks (What's So Funny 'bout) Peace, Love and Understanding.

Utdrag fra teksten til Long Limbed Girl :

The other day, I was going through some old papers in my desk

When I came upon a photograph and I had to catch my breath

It was a picture of a girl tall and slender as a willow tree

And she had her arms 'round me

Long limbed girl

Where are you now?

Takk til Egil, Jack og Oddbjørn som "gadd" å bli med meg.

Takk også til Per-Otto Oppi Christiansen for "lån" av bilde.